Det er en stund siden krigen på Gaza startet. Mange nyheter fra krigens redsler har passert revy. Demonstrasjoner for fred i Midtøsten har utartet til krigslignende scener i vår egen hovedstad. Vi sitter foran skjermen med en vond smak i munnen. Det koker i noens hoder og hjerter. Andre forholder seg mer rolige og saklige midt i kampens hete. Finnes det noen sannhet – finnes det noen korrekt holdning til det som skjer, enten det er i Gaza eller i Oslo?
Media brukes av flere parter i konflikten. Media informerer – og media forleder. Det er ikke lett å orientere seg og få oversikt over hva roten til det onde er. Bloggerne har kastet seg inn i den offentlige debatt. Noen saklige og velinformerte - andre fulle av et avsindig hat – noen til og med av kjærlighet.
Fra mitt lille hjørne er det viktig å få fram at Gud elsker alle mennesker og vil at de skal ha det godt. Gud er kjærlighet. Enten det er snakk om folk på Gaza-stripen eller folk i Israel. Gud elsker dem. De er skapt i Hans eget bilde. Hadde bare Hans skapninger hatt mer av Hans kjærlighet i seg, hadde alt sett så annerledes ut. Vi hadde hatt fred i Midtøsten. Hva er det da som bringer fram et slikt hat og et slikt sinne? Er det overgrep mot sivile, er det overmakten, er det den svakes kamp mot den sterke?
Likesom kjærlighet har sin kilde i Gud, har også hatet en kilde. Bibelen gir et klart bilde av hvor dette hatet kommer fra – djevelen. En skapning ingen liker å snakke om. Man kan sågar bli uthengt og latterliggjort bare ved å nevne hans eksistens. Likevel tror jeg det er han som egger til hat og mistro mennesker imellom. Her hjemme som i Midtøsten. Hat er ingen god ting. Heller ingen løsning. Kjærlighet, derimot, bringer mennesker i sammen. Bringer omsorg for sine egne, men også for “de andre”. Jeg elsker israelerne – og jeg elsker palestinerne. Fordi min Gud elsker dem! Det jeg ikke elsker er harde og uforsonlige hjerter fylt med hat. Det løser nemlig ingen verdens ting!
